Første dag i resten av mitt liv.

En Cowboy til sjøss, en sailor til fjells, en elsker til ensomhet, en ulv i fårklær, og en høggestabbe som vil slippe flere hugg! Mange stikkord kan beskrive min personlighet, det vet jeg, og det vet alle som tror dei kjenner meg. At skrivegleden er stor, vet jeg også, og det vet også alle som tror dei kjenner meg. Jeg mener; å skrive er nok en god måte å se livet sitt i perspektiver, og da også på en både objektiv og subjektiv måte. Jeg skal nå forsøk dette. Ble akkurat 45 år her forleden, dagen ble feiret på en superluxus resturant som heter Pier Chic i Dubai. Faktisk var det min andre halvdel som arrangerte denne romantiske kvelden, og som nermeste nabo hadde vi Burj Bubai, dette "seilhotellet" som er ett kjennemerke på Dubai og all rikdom som finnes der. Det var en fantastisk kveld, med kelnere fra himmelen, der kokken selv måtte ha vert en slags gud i kokkekunst. Slike ting i livet koster en masse midler, en skal ha pent tøy, bo godt, og det ble fort kanskje noen timer for rundt 4000 .- kroner. Når dette er sagt, så ville jeg ikke vert opplevelsen foruten overhodet. Men når brunosten og lettsyltetøyet igjen ligger foran meg på kjøkkenbordet hjemme, forstår jeg at det å ha levd som en Keiser i noen dager, også gjør noe med hvordan en tenker, på samme måte som å vere midt i den største elendige fattigdom, også gjør noe med hvordan en tenker. Jeg kom tilfeldigvis over en blogg med easyliving, og fant den ytterst innteresant, og med den i bakhodet, vill e jeg forsøke å blogge om mitt nye tiltenkte liv. 23 år av mitt liv gikk til min første samboer, vi har to barn som nå er voksne, hvertfall er dei begge over 18 år, og begge to er ressursterke og vennlige vesener. Jeg er mektig stolt av begge to, og gjør meg repeterende tanker hver bidige dag over hvor heldig jeg er som har to slike flotte ungdommer i livet mitt, som er mitt eget kjøtt og blod. Nå er ikke denne bloggen om de to, så jeg utleverer kanskje ikke så veldig mye mere om den delen av livet mitt. Kjærligheten til min første samboer tok for min del slutt, og jeg gikk ut av det forholdet bare med en Harley-Davidson, og ei veske bakpå salen. Alt annet ville jeg at dei tre som var igjen skulle ha, og slik ble det. Vi hadde egen villa i Lillesand som jeg hadde byggd opp med mine egne to hender, og denne skulle etterhvert bli solgt, og overskuddet delt oss imellom. Til å begynne med ville jeg at ho skulle ta over eksisterende gjeld, så jeg selv slapp å ha noe mere der å gjøre, men dette lot seg ikke gjøre da ho ikke kunne klare å betjene lån alene. Så da ble det gjort opp i minnelighet, og det kapittelet var over for min del. Jeg husker den dagen jeg reiste derfra, det var en dag fylt med både tyngde og lettelse. Alt gikk fint forsåvidt, men det satte dype spor i oss alle at familien ble oppløst så hurtig og brutalt. Jeg husker at jeg fant meg selv på harleyen med både tårer og smil på samme tid. Veien gikk østover til Akershus, der jeg skulle ha min første date med min nåverende samboer. Henne traff jeg på det som da var tidens store "kjøttmarked", en internettby kalt Nettby. Jeg hadde mange venner på Nettby, men mitt nå store lys i livet var en ren tilfeldighet at jeg "ramla" over. Jeg har mang en gang truffet henne, og da i tidligere liv, det ble ett slags dejavu, og jeg måtte bare ha henne i dette livet også. Ho var(og er tildels enda) ei snerpete kvinne, og kampen om hennes gunst var en tøff jobb å få unnagjort. Til i dag, nå ca 3 år etterpå, er det fortsatt en kamp jeg kan like å kjempe. Vi har nå etablert oss med stor eiendomsmasse, og av fire boenheter, leier vi ut tre av desse, noe som setter oss i stand til å ha ett riks materiellt liv isammen. Klart; når to mennesker midt i livet, med totalt forskjellig bakgrunn skal bygge livene isammen, har det sine utfordringer. Vi er begge to store personligheter, den type som absolutt ikke har problemer med å ta kontroll over en situasjon. Så utfordringen har mye gått i å holde styr på egne meninger og ytringer i så måte. Jeg tenker avogtil at vi to kan flytte fjell bare med vilje, og om vi bruker energien i felleskap, vil vi fremstå som ett superpar. Tilbake til materiell gunst! Når jeg skriver det, så tenker jeg tilbake til for nesten tre år siden, der jeg satt i min rikdom og var så jevla misfornøyd i livet mitt, og det tross mitt personlige vellykkede liv, med friske oppegående barn, og ei kjærring som elsket meg for den jeg var. Hva var det som skjedde den gangen? Og er jeg i ferd med å begå samme tabbe nok en gang? Jeg vil finne litt utav dette nå, iogmed jeg er bestemt på at å feile en gang er mennesklig, men å gjøre samme feilen flere ganger er idioti. En liker gjerne å innbille seg at når kaoset råder, så er det alle andres feil. Jeg er ikke temmelig sikker på at tanker og meninger står i forhold til erealitetene i så måte. Kanskje avogtil, men ikke alltid. Så nå skal jeg bruke dette mediumet til å gå inn i en slags transe, der jeg går inn i meg selv for å finne ut av hvem jeg er, og hve jeg står for. Rett ut sagt, hvilket menneske er jeg, og hvilke verdier er mine kjerneverdier som mennesker rundt meg enten hater eller elsker. Jeg innbiller meg at dette blir en blogg til både irritasjon og glede for flere enn min egen person.(-: Hvertfall når jeg kan kjenne på følelsen jeg hadde den gangen jeg satte meg på Harleyen med alt jeg eide av verdlig gods bak på salen, og med forventninger om at min elskede var akkurat slik ho var i cybern, som i virkeligheten. Jeg vil finne tilbake til den lykkefølelsen, dog uten å ha noe mere brudd i livet mitt. Stikkord er selvhjelpt, natur, opplevelser, og gi avkall på alt som står i veien for å finne sitt personlige nirvane. Desse opplevingene vil jeg komme til å dele med gud og hvermann fra nå av. Easy living aint easy! But i will try my very best (-: